Rasjonelle menn og overfølsomme kvinner

Så lenge vi blir servert historier der ideen om at menn vet best får innpass, lever holdningen om at menn har mer rett enn kvinner til å bestemme om ja betyr ja eller nei.

20.04.2017

Det er heldigvis ikke lenger slik at når en kvinne gifter seg så overføres retten til å bestemme over henne fra hennes far til hennes ektemann. Det er heller ikke slik at kvinner ikke får stemme fordi de regnes som for hysteriske, for barnslige eller for uforsvarlige. Men ideen om at menn – om det er din far, ektemann, kjæreste, bror eller en tilfeldig fyr på gaten – vet egentlig best er en idé som fortsatt preger filmene, seriene og bøkene vi omgir oss med.

Denne antagelsen om at en mann kan ta valg for en kvinne uavhengig av hva hun vil selv, kommer ikke bare til uttrykk i voldtektsscener, men i alle øyeblikk som setter til side nødvendigheten av å gi og be om samtykke.

De små øyeblikkene

I tenåringsdramaet The Edge of Seventeen (2016) forteller hovedpersonen, sytten år gamle Nadine (Hailee Steinfeld), at ”Dad had a nearly impossible task: having to manage [my mother and I].” Hennes bror, antar vi, klarer å ”styre” seg selv.

Ideen om at menn vet best må bort før ja kan bety ja. Så lenge vi blir servert historier der denne ideen får innpass, lever holdningen om at menn har mer rett enn kvinner til å bestemme om ja betyr ja eller nei. Selv om kvinner nå kan stemme og bestemme (for det meste) over seg selv og sitt eget liv, er fremstillingen av dem som mindre habile enn menn når det kommer til samtykke fortsatt utbredt.

I BBC sin serie The Musketeers (2014 – 2016) introduseres den ellers omgjengelige helten d’Artagnan og hans fremtidige kone Constance for hverandre med at d’Artagnan griper tak i Constance og kysser henne uten hennes samtykke. Dette fremstilles som akseptabelt fordi han løper fra forfølgere og må gjøre noe for å forvirre dem. Scenen druknes fort av andre scener som fremstiller dem som likeverdige og ganske søte.

Slike små, individuelle øyeblikk blir fort problematiske når vi begynner å legge merke til dem. Dette er øyeblikk vi som seere ellers blir bedt om å tilgi, ignorere eller forvare. Helst tenker nok serieskaperne at vi ikke reagerer i det hele tatt.

The Way, Way Back (2013) – en sensitiv drama-komedie om en tenåringsgutt – velger av en eller annen grunn å inkludere en scene hvor gutten og hans mentorfigur utnytter faktumet at de jobber på en badepark til å stirre på halvnakne jenter uten deres samtykke. Scenen er, som den i The Musketeers, uforklart og malplassert i et verk som ellers handler om helt andre ting.

På samme måte er premisset til romfartsromansen Passengers (2016) at en mann ikke bare tar fra en kvinne hennes rett til å samtykke, men tar fra henne hele hennes fremtid når han bestemmer at hans behov er viktigere enn hennes. Hun er ikke inkludert i samtalen (er faktisk ikke våken), men det er greit fordi mannen er en god person – egentlig. Selvfølgelig ender filmen med at romantikken mellom dem blomstrer.

Han er ensom, derfor er det greit å være creepy!

Undergraver hva samtykke handler om

Som disse få, men forskjellige eksemplene viser er slike enkeltscener å finne i utallige kulturprodukter. Skaperne har nok ikke prøvd å være anti-samtykke, men resultatet er at de undergraver alt det som samtykke skal handle om. Øyeblikkene forteller seerne at du kan være en uproblematisk god karakter, gjerne en helt, samtidig som du ignorerer en kvinnes rett til å si nei. For vi som seere vet jo at disse mennene er gode – egentlig.

Når det kommer til samtykke må fokuset være på åpen og varig dialog. Vi må alle kunne stole på at når vi sier nei så betyr det nei, uansett om du sa ja i går, eller om den du sier nei til ikke fortjener et nei, eller om den du i stedet sier ja til i alle fall ikke fortjener det. Når menn prioriterer seg selv eller sine meninger over en kvinnes rett til å verbalt gi eller frata samtykke, forsvinner samtykke. Dette ser vi skje i Twilight-seriens tredje bok, Eclipse (2007).

Det finnes utallige grunner til at Stephenie Meyers Twilight-serie er problematisk (alt fra misogyni til rasisme til dårlig skriving). Serien har likevel fått stor plass på den kulturelle plattformen, og en del av kritikken den har blitt lastet med er selv grunnet i den typiske misogynien kulturelle produkter som appellerer til tenåringsjenter må tåle. Det er altså ting å forsvare i Twilight-serien, men dens idé av samtykke er ikke en av dem. Foruten en uoverkommelig makt-ubalanse i det sentrale forholdet mellom Bella og Edward (hvor den mannlig halvdelen er hundrevis av år gammel, udødelig, lynrask og sterk mens den kvinnelige halvdelen er en tenåringsjente) er dette nok et verk som lar samtykke være ensidig.

I tredjeboken Eclipse ender et møte mellom Bella og hennes varulv-venn Jacob med at han kysser henne uten hennes samtykke og at hun slår ham og brekker hånden. Jacob finner lite å være lei seg for etter dette, og da Bella kommer hjem til faren sin og forteller hva som har skjedd, syntes også han at det hele er uproblematisk. Hva Bella selv mener er ikke viktig fordi faren hennes vet jo at Jacob er en god gutt egentlig.

Det store bildet

Nok en gang forblir samtykke en samtale mellom menn. Jacob vet at Bella hadde vært så mye lykkeligere med ham enn med Edward, samtidig vet Bellas far at det er han og ikke datteren som burde ha siste ord i spørsmålet om grenser har blitt oversteget. I bakgrunnen ligger dette: samtykke er noe menn kan gi og ta fra kvinner som de selv ønsker. Vi kommer tilbake til ideer som har vært med oss helt siden kvinner begynte å forlange en stemme utenfor hjemmets fire vegger. Menn er rasjonelle, kvinner er dramatiske og overfølsomme. Menn vet best – egentlig. Disse grunnleggende ideene har vært en del av kjønnsdiskursen i tusenvis av år, og bare fordi de nå blir utfordret betyr ikke det at de har forsvunnet.

Derfor er det viktig å se det store bildet bak enkelttilfellene. Twilight-serien er bare fire bøker, Passengers er bare én film. Fellesnevneren er at de undergraver alt samtykke bør handle om ved å spille på utdaterte og farlige kjønnsstereotyper. Like viktig som å formidle til ungdom hva samtykke innebærer, er det å trene dem opp til å se verden rundt seg med et bevisst og kritisk blikk.

 

Sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening har Under Arbeid lansert kampanjen Ja Betyr Ja. Vi vil bidra til en trygg russefeiring, og ta samtalen om seksuelle relasjoner fra “nei er nei” til “ja betyr ja”. Følg gjerne kampanjen på Facebook og Instagram! #jabetyrja