Oscar-spezial

Med Trump som president, hvilke filmer vil vi ha? De som tar oss med til en enklere og mer glamorøs verden, eller dem som løfter fram livene i dagens og fortidens USA?

26.02.2017

Etter fjorårets krisenominasjoner virker det som Oscar-komiteen har tatt til fornuft, og nominert filmer som viser et større spekter av menneskeliv enn dem vi vanligvis utsettes for.

De to filmene som pressen og publikum ikke kan få nok av i år kunne ikke vært mer forskjellige: Moonlight og La la land. Der Moonlight er en stille, kompleks skildring av et menneskeliv og hvordan det formes av klasse- og rasetilhørighet, er La la land virkelighetsflukt på sitt beste. Begge er nominert i kategorien «beste film», og vinneren kommer til å prege amerikansk filmpolitikk videre: for med Trump som president, hvilke filmer vil vi ha? De som løfter fram dagens smertefulle realiteter og gir skjønnhet og dybde til marginaliserte liv, eller dem som tar oss med til en mer glamorøs tid, til en enklere og lystigere tilværelse?

Moonlight

La la land, for all sin ynde, har også sine mindre yndefulle sider. Flere har påpekt hvor endimensjonal Emma Stone sin karakter er, og en kommentator i The Guardian beskriver filmen som «a fake movie. Poke your finger through the sugary icing and you find no cake beneath – no heart, no soul, no joy, no warmth, no wonder.» Også framstillingen av jazz skurrer: “Black people invented jazz but now we need a white man to come save/preserve it? sorry this narrative doesn’t work for me in 2016”, skrev en twitter-bruker. Og til dem som lurer på hvorfor uskyldig, søt underholdning må på død og liv gjøres politisk, finnes dette svaret. 

Hashtaggen #OscarsSoWhite ble i fjor født da det viste seg at for andre året på rad, var kun hvite skuespillere nominert. I år er Viola Davies og Denzel Washington nominert for Fences, og den fantastiske Hidden Figures, om kvinnelige matematikeres essensielle arbeid for NASA, viser at markedet er stort for filmer som kan løfte fram glemt historie. Ikke en dum ting om de samtidig kan inspirere jenter til å velge realfag!

I dokumentar-kategorien virker det faktisk som årets tema er USAs rasepolitikk. I Am Not Your Negro, The 13th og OJ: Made in America får fram hvordan slavetid, Jim Crow-lover og borgerrettighetsbevegelsen på ulike måter fremdeles er en del av samfunnet. The 13th kan du se på Netflix. Regien har Ava DuVernay, som et par år tidligere regisserte Selma.

Jackie

Jackie en intens studie i hvordan historie konstrueres og formes etter bestemte mål. John F. Kennedy har blitt skutt, og konen Jackie påtar seg jobben med å ordne begravelsen. Natalie Portman’s Jackie er sint og frustrert, sorgen biter i henne fra alle kanter, men samtidig løfter hun hodet og lager et ettermæle ut fra hennes egne politiske idealer.

Og den tyske komedien Toni Erdmann må du bare få med deg!

Kvinnelige protagonister var å finne i 29% av de 100 mest innbringende filmene fra 2016. Det er en ganske stor økning fra året før, og nå ønsker vi oss en like stor økning i kvinner bak kameraet.

Sullivan’s Travels fra 1941 bestemmer en suksessfull komedie-regissør seg for å lage filmer om det EKTE livet – filmer med mening, som kan utgjøre en forskjell. Men på slutten finner han ut at dem som allerede lider i samfunnet, heller vil ha komedier, enn realistiske dramaer. Kanskje ligger det noe her, eller så er filmen et forsøk på å rettferdiggjøre Hollywoods funksjon. Uansett, vi vinner ikke kun med fantasifilmer – vi trenger filmene som våger seg inn på temaene og menneskene som ellers blir forbigått og glemt.

For film er ikke bare en underlig miks av underholdning og kunst: historiene som skildres og menneskene som bringer dem til live har stor påvirkningskraft på samtidens politiske og estetiske klima.