Hva jeg lærte fra Girls

Selv om serien aldri fikk til å inkludere andre perspektiver på en troverdig måte, var den skummelt treffende i sin portrettering av rastløse, ambisiøse og selvsentrerte unge kvinner.

22.04.2017

De to første Girls-episodene fant jeg på YouTube (de ble temmelig fort tatt ned), og det var nok der mitt 19-årige jeg først ble klar over at sex ikke er en utenomjordisk opplevelse perfekte mennesker har sammen. De første scenene mellom hovedperson Hannah Horvath (Lena Dunham) og Adam (Adam Driver) presenterer sex som en ukomfortabel, nervøs og klein miks av sårbarhet og begjær. Det var så ekte og direkte at det var sjokkerende.

Seks sesonger senere er jeg 25 år. Gjorde Girls meg til en klokere ung person? Det er godt mulig. Etter å ha sett siste episode denne uken måtte jeg sette meg ned for å finne ut hva serien faktisk har lært meg, både om det å være en ung person, men også om det å lage kunst om livene til en liten gruppe jenter.

Privilegert jente med ambisjoner

«I don’t want to freak you out, but I think that I may be the voice of my generation. Or at least, a voice of a generation.» Denne uttalelsen fra første episode ble hengende igjen som seriens store visjon, på godt og vondt. Hannah Horvath får ikke lenger økonomisk støtte fra foreldrene, så hun gjør et siste forsøk på å få dem til å sponse hennes kunstneriske karriere. At serien, gjennom denne karakteren, snakket for en hel generasjon jenter, var det mange som ble provosert over. Men som Hannah selv legger til: den generasjonen hun snakker for er det egentlig opp til oss å definere.

Disse jentene er nettopp ferdige med førsteklasses utdanninger fra førsteklasses utdanningsinstitusjoner. De har høye forventninger til seg selv, og forventer umiddelbar suksess. Så skjer det uunngåelige: det er ikke så lett som de hadde trodd. Selv om serien aldri fikk til å inkludere andre perspektiver på en troverdig måte, var den skummelt treffende i sin portrettering av rastløse, ambisiøse og selvsentrerte unge kvinner.

Det er ikke selvsagt at karakterene har talent.

Hannah vil skrive og Marnie går i gang med en sangkarriere. Jessa og Adam lager film om fortiden deres. Shoshanna vil lansere et konsept som skaffer henne anerkjennelse og beundring. Men hvor autentisk er egentlig det de produserer? For det er ikke selvsagt at karakterene har talent. Første gangen vi virkelig får bekreftelse på Hannahs evner som forfatter er i slutten av sesong fem – i et øyeblikk hun endelig slår seg til ro med tingenes tilstand.

Konklusjon: Den beste kunsten lages når du er i stand til å løsrive seg fra selvopptatte tanker og ideer.

Radikale kropper

Girls var kropp det mest naturlige som fantes. Flere av karakterene vandrer rundt i minimalt med klær, uten at dette understreker så mye annet enn at karakterene er komfortable med seg selv og komfortable med hverandre.

Lena Dunham ble ofte fortalt at hun var «modig» for å vise fram kroppen sin slik hun gjorde. Altså: enhver kropp som avviker fra idealkroppen er en modig kropp, da den egentlig burde være flau over å se ut som den gjør. At Dunham så åpenhjertig viste nakenhet uten at den var seksualisert eller tilpasset et blikk vant til å objektivisere den “perfekte” kvinnekroppen, føltes utrolig oppmuntrende.

Jeg har allerede nevnt seriens framstilling av sex, som avslørte hvor vant vi er til den billige, stereotypiske sexen som representeres via glidende kamerabevegelser, intense blikk og dype kyss. Dette er idéen om sex: et produkt vi alle burde strebe etter. Sex i Girls derimot, var en sentral del av historiefortellingen. Hvordan den ble skildret ga oss essensiell informasjon om karakterenes indre liv og motivasjoner: noen ganger var begge parter i sin egen tankeverden, andre ganger trengte de bare bekreftelse fra et annet menneske.

Konklusjon: Den lidenskapelige Hollywood-sexen finnes ikke. Når du slutter å bry deg om å kopiere andres versjon av misunnelsesverdig sex, kan du faktisk oppleve spekteret av seksuelle relasjoner, der kroppshår og kroppsfasong betyr null og niks.

Kvinnehistorier

Hannah, Jessa, Marnie og Shoshanna tok de feil valgene, sa de feil tingene og oppførte seg temmelig ufint store deler av tiden. Gjennom store deler av serien haglet beskyldningen «you’re a bad friend» fra den ene til den andre – i denne vennegjengen var det lettere å være oppgitt over hverandres særegenheter enn å heie hverandre framover.

Det tok ganske mange sesonger før seerne greide å flytte blikket fra tittelen og inn i serien. “Jenter” sto ikke inn for alle jenters liv når de er midten av 20-årene, men for akkurat denne gruppens forsøk på å finne ut hvem de ville være, kanskje til og med vokse opp og være ansvarlige mennesker. Scenene og karakterene opplevdes så ekte fordi Dunham visste veldig godt hva hun snakket om. Men det var ikke alltid tilfellet. Øyeblikkene showet prøvde å adressere sin egen hvithet føltes sjelden overbevisende – som når Hannah får seg en svart kjæreste i begynnelsen av sesong to – og Dunhams egne uttalelser manglet ofte et interseksjonelt perspektiv. 

Ingen av jentene forandret seg noe særlig.

Selv om de gikk gjennom flerfoldige jobber og forhold, var det ingen av jentene som forandret seg noe særlig. Hver episode føltes som en liten novelle, skråsikkert regissert, der de vokste på erfaringer, men nektet å bli noe klokere. Slik kunne jeg lære av feilene deres uten å føle press på å gjøre overgangen fra nyutdannet til voksen så glatt og kjapp som mulig.

Konklusjon: Råheten i vennskapet og den fullstendige utleveringen av deres verste sider var ikke et feministisk nederlag, men et nødvendig oppgjør med vår tendens til å forvente at kunst om og av kvinner gjør “alt rett”. Karakterene og historiene ga tydelig beskjed om at dette var skildring av bestemte kvinneliv, ikke veltilpassa troper og symboler.