En utfordring som må tas på alvor

Fire av ti innvandrerkvinner mellom 16 og 34 år er ikke sysselsatte gjennom jobb eller skole. Hvordan er dette mulig? Og hva kan gjøres?

13.03.2017

«Fire av ti innvandrerkvinner mellom 16 og 34 år er ikke sysselsatte gjennom jobb eller skole», skrev NRK i fjor. Og på tampen av 2016 skrev Gina Lund i Aftenposten at «bare 50 prosent av innvandrerkvinnene er i arbeid eller utdanning ett år etter endt introduksjonsprogram, mot 70 prosent av mennene».

Hvordan er dette mulig? Svaret kan ikke gripes i en lettvint setningsvending eller to. Det viktige for min del her og nå er imidlertid å påpeke at denne situasjonen må trekkes tydeligere inn i samfunnsdebatten. Vi trenger å stille kritiske spørsmål. Vi trenger refleksjon og erfaringsutvekslinger. Fordi dette er en situasjon som får varsellampene til å lyse rødt både for likestillingen, arbeidslivet, kvaliteten på samfunnet og det norske demokratiet. Og fordi utfallet er urettferdig og skadelig; konsekvensene av utenforskapet som ligger latent i denne situasjonen kan bli alvorlige. For samfunnet og for innvandrerkvinnene som må oppleve det. Og videre er tapt arbeidskraft et poeng her som neppe trenger å forsterkes ytterligere.

Hva er årsaken?

MiRA-senteret – ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner – holdt i november i fjor en konferanse om nettopp tematikken innvandrerkvinner og arbeid. ”Mitt høyeste ønske er å få en jobb!” lød konferansens tittel.

NRK har spesifikt pekt på at det er unge kvinner i parforhold med barn som faller utenfor. I alderen 25 til 29 år var kun 49 prosent av innvandrerkvinnene aktive i jobb eller på skole. Hva er det ved akkurat denne gruppen kvinner som gjør den så særegen? Hvilke barrierer eksisterer for disse kvinnene? Det er kanskje de aller mest sentrale spørsmålene som må legges fram på det offentlige debattbordet.

Debatten må styres mot de mest effektive tiltakene.

Ifølge Lund er det tilbudet om karrièreveiledning i kommunene som ikke er godt nok – hun sier det er «for få av dem» og at «de ligger for spredt». Dette kan være én av flere årsaker. Holdninger overfor personer med innvandrerbakgrunn, kjønnsrollemønster, maktstrukturer i arbeidslivet, mulighetene på arbeidsmarkedet og innvandrerkvinners mulighetsrom er alle et utvalg punkter på den samme årsakssøkende lista. Debatten må innlysende nok styres mot de mest effektive tiltakene som vil skape endring i tallene jeg har nevnt. Det vil logisk være hele formålet med at temaet gis plass i samfunnsdebatten.

Snakke «med», ikke «om»

Et av de mest essensielle spørsmålene som må gis plass i sammenhengen jeg belyser her er hvilken verdi det har for den enkelte innvandrerkvinne å ha en jobb. Dette er det kun innvandrerkvinnene selv som har svaret på. Så da er det opp til samfunnet å lytte.

Som majoritet er det helt vesentlig å diskutere denne situasjonen i større grad enn hva som er blitt gjort til nå. Men det aller mest betydningsfulle er naturligvis at de som debatten dreier seg om, slipper til med erfaringer og synspunkter. Vi skal passe oss for å snakke for mye «om» – det er jeg langt i fra den første til å understreke. Mest av alt skal vi snakke «med» norske kvinner med innvandrerbakgrunn som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet og/eller utdanningsløpet.

Det handler om å bli klar over hvilke strukturer det snubles i.

Alt handler om inkludering. Mer inngående handler det dessuten om å bli klar over hvilke strukturer det snubles i. For det er på tide nå, å få hele folket i arbeid. Ikke vet jeg, er dette tidspunktet til å oppfordre: «feminister foren eder»? Jeg tror jammen det. Vi har en samfunnsutfordring å ta på alvor.

LES OGSÅ:

Somaliske kvinner: For alltid uten jobb?