Det farlige skjønnhetsidealet

Det finnes ikke den millimeter på kroppen vår som ikke kan se feil ut og må rettes på. Men vi er gode nok akkurat som vi er, vi krever vår plass, og vi krever å bli både sett og hørt!

08.03.2017

Kvinner utgjør halve verden, og måten et land behandler sine kvinner og barn på, sier enormt mye om det landet som samfunn. Vi har for tiden nye og gamle mektige ledere rundt om i verden som har aldeles hårreisende kvinnesyn. I EU-parlamentet ble det for ikke mange dagene siden sagt fra talerstolen at det er klart at kvinner må ha mindre lønn enn menn, når de tross alt er både svakere og mindre intelligente. Den nye presidenten i USA gidder knapt å prøve å skjule sin kvinneforakt. Trump fører en livsfarlig politikk for kvinner som mister muligheten til trygg abort i land som er avhengige av bistand. Da er det krevende at majoriteten her hjemme mener at alt er på stell på likestillings fronten i Norge.

For sannheten er at vi har store utfordringer på flere fronter.

Som i arbeidslivet, hvor vi har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i OECD. Denne kjønnsdelingen starter allerede ved utdanningsvalget, og vi kan ikke kvotere inn folk som ikke søker.

Som i voldtektssaker hvor de sakene som blir anmeldte blir henlagte, fordi arbeidet med bevissikring er for dårlig, og hvor vi har sett fordommer av en annen verden i rettssakene.

Som at gutter deler nakenbilder av jenter på nett, noe som er ulovlig. Likevel er det jentene som får skylda i kommentarfeltene.

53% av alle 13-årige jenter er misfornøyde med utseendet sitt.

Som hatefulle ytringer mot kvinnelige debattanter som gjør at færre velger å delta. Det er mye å ta av, men nettopp dette siste har jeg særlig lyst til å fokusere på i dag. Kvinnelig deltagelse. Om vi er til stedet der makta er, eller om vi lar det være opp til noen andre å mene noe offentlig, og ta avgjørelser for oss. For tenk litt på dette: 53% av alle 13-årige jenter er misfornøyde med utseendet sitt. Når de blir 17 år, har tallet steget til 78%. Vi blir pepret med retusjerte bilder gjennom media hver eneste dag som forteller at vi ikke er gode nok. Dette uoppnåelige skjønnhetsidealet treffer unge kvinner hardest.

Reklame og media forteller oss at det er kun en kroppsfasong som gjelder. Problemet er bare at den er photoshoppet. Men vi skal sminkes, kles, slankes og trenes for å nå opp til dette photoshoppede idealet. Og vi blir syke av det på veien. Andelen unge kvinner som sliter med depresjon har doblet seg siden 2000. Tre ganger så mange jenter som gutter har psykiske helseplager. Om noen tror dette er tilfeldig, så blir du fint nødt til å tro om igjen.

For å nå dette uoppnåelige skjønnhetsidealet, skal vi til og med legges under kniven og skjæres i. Det finnes ikke den millimeter på kroppen vår som ikke kan se feil ut og må rettes på. Aller sist i rekken nå er kjønnsleppe plastikk, for crying out loud!

Dette er ressurser, tid og energi som kvinner burde bruke på utdanningen sin.

Vi kvinner bruker stadig mer av ressursene våre på utseendet vårt, fordi vi stadig blir mer uperfekte jo mer de retusjerte idealene i media flytter seg langt utover grensen for hva som i det hele tatt er menneskelig. Dette er ressurser, tid og energi som kvinner burde bruke på utdanningen sin. På ambisjonene sine, enten i det politiske liv eller karriereliv.

Problemet for samfunnet når stadig flere kvinner sliter med dårlig selvtillit, og har mindre tro på seg selv, er at de er mindre sannsynlige til å ta lederstillinger. Til å stille til valg, og faktisk i det hele tatt til å tro at deres stemme betyr noe i samfunnet. Men vi kan gjøre noe med det. Det er vi, menn og kvinner sammen, som kan sette en grense for hvor langt over sidelinja vi skal la oss pushe av den dårlige selvtilliten media påfører oss hver eneste dag.

Vi er halve verden!

Vi unge og voksne kvinner må sette en grense for at hvor dårlige selvbilder vi skal stå å se på at de jentene yngre enn oss utvikler i dette mediesamfunnet. Vi må være de gode rollemodellene. For vi er halve verden. Og vi kan ikke la kvinner undertrykkes av objektifisering til det punktet hvor vi velger å ikke delta. Vi er gode nok akkurat som vi er, vi krever vår plass, og vi krever å bli både sett og hørt.

 

Illustrasjonsbildet er hentet fra en tidligere 8. mars-feiring i Stavanger, og er tatt av Pål Karstensen for Rogalands Avis.