All diskriminering hører sammen

Essaysamlingen “Menn forklarer meg ting” handler ikke bare om fenomenet mansplaining, men skildrer et mye dypere samfunnsproblem om kjønn i vår verden.

01.04.2017

Da jeg begynte å lese Menn forklarer meg ting forventet jeg en bok om mansplaining, diskriminerende retorikk og sosialisering som får kvinner til å tie. Jeg forventet en intelligent kritikk av fenomenet der menn som tilsynelatende ikke har peiling, forklarer kvinner ting som kvinnene kan mer om enn dem. Noe som forfatteren Rebecca Solnit personlig kan endel om.

Men med unntak av de to første sidene, handler ikke denne essaysamlingen noe særlig om fenomenet mansplaining. Den handler om noe mye mer alvorlig: Systematisk voldtekt og drap av kvinner i alle verdenshjørner. Men som Solnit selv forklarer mot slutten av boken – all diskriminering henger sammen: “Familievold, mansplaining, voldtektskultur og “sexual entitlement” er blant de livligste redskapene som omdefinerer den sfæren mange kvinner møter daglig, og åpner for nye måter å endre den på.”

Mønstre i nyhetene

Boken består av flere essay som Solnit har skrevet gjennom årene i løpet av sin forfatterkarriere. De er dermed ikke automatisk relaterte til hverandre, selv om alle essayene handler om kvinnediskriminering. Det som kjennetegner de ulike essayene, er imidlertid tre ting. Det ene er at Solnit enkelte steder bruker sin egen erfaring for å underbygge sine poeng. Dette skaper en følelse av å bli involvert i forfatterens personlighet.

Det andre er at hun aktivt bruker nyhetshendelser for å illustrere hvor vanlig vold mot kvinner er. Historiene er ekte, de er brutale, og de har skjedd overalt i verden. Solnit mener at alle disse nyhetene dukker opp så ofte at ingen ser noen sammenheng mellom dem. Det stilles ingen spørsmål om borgerrettigheter eller menneskerettigheter, kriser, eller så mye som et mønster. Men volden har faktisk et kjønn, skriver hun:

Det er så mye av det. Vi kunne snakket om overfallet og voldtekten på en 73-åring i Central Park på Manhattan i september 2012, eller voldtekten på en fireåring og en 83-åring i Louisiana nylig, eller om politimannen i New York, som i oktober 2012 ble tatt for det som så ut til å være seriøse planer om å kidnappe, voldta, tilberede og fortære en kvinne, en hvilken som helst kvinne, fordi hatet hans ikke var personlig (selv om det kanskje var det for mannen i San Diego som faktisk drepte og tilberedte kona si i november, og for mannen i New Orleans som drepte, parterte og tilberedte kjæresten sin i 2005). 

Kassandra i Pandoras eske

Det tredje elementet som går igjen i essayene er Solnits evne til å bruke metaforer. I essayet Pandoras eske og den frivillige politistyrken (2014) bruker hun Pandoras eske som metafor for det å være en slags skapfeminist. “Selv om ideer ikke kan dyttes tilbake i esken, settes det likevel enorme krefter for å dytte kvinnene tilbake på plass. Eller der de misogyne mener vi hører hjemme; i tausheten og maktesløsheten.”

I et annet essay fra samme år forteller hun historien om Kassandra, en kvinne som ble forbannet av guden Apollo fordi hun nektet å ha sex med ham. Forbannelsen går ut på at ingen lytter til Kassandras presise forvarsler og i stedet kaller henne gal og løgnaktig. I noen versjoner av historien blir hun stengt inne og holdt som sexslave av Agamemnon. Kassandra-syndromet er Solnits måte å forklare kvinnens manglende troverdighet på. “Ikke sjelden er det slik at når en kvinne sier noe som trekker en mann i tvil, spesielt en mektig eller veletablert en (men ikke en svart mann, med mindre han akkurat er blitt nominert til amerikansk Høyesterett av en republikansk president), eller en institusjon, og særlig hvis det er sex med i bildet, vil reaksjonen ikke bare være å betvile hennes evne til å uttale seg og hennes rett til å gjøre det.”

Problemet er altså at kvinner jevnt over ikke blir trodd på når de forteller om overgrep, vold, voldtekter og andre ting som volder, diskriminerer eller utnytter dem. De blir heller ikke alltid sett på som troverdige kompetente mennesker (selv ikke når de er spesialister på området, som da Solnit ble mansplainet om sin egen bok).

Forklar mer

Mansplaining er altså bare et symptom på et langt farligere fenomen: At kvinner er annenrangs mennesker, noen ganger uten rettigheter, og at de overalt i verden mangler troverdighet og respekt. For eksempel ved at noen menn føler seg berettiget kvinners kropper. Nei, det gjelder ikke alle menn, men ja, det gjelder alle kvinner.

Etter hvert som stadig flere kvinner kommer ut av Pandoras eske, har flere seire blitt vunnet. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Solnit kaller voldtekts- og dødstruslene for de primitive reaksjonene, mens den stuerene varianten er at kvinner blir fortalt hvem de er, hva de kan forvente seg å oppnå, og hva de bare kan glemme. “En mann handler i den tro at du ikke har noen rett til å snakke og at du ikke skal være med på å definere hva som egentlig foregår. Det kan gi seg utslag i at han bare avbryter deg i middagssamtalen eller på konferansen. Det kan også innebære at han ber deg holde kjeft, eller truer deg hvis du åpner munnen, eller banker deg opp for å snakke, eller dreper deg for å få deg til å bli stille en gang for alle.”

Solnit bruker flere eksempler fra virkeligheten til å forklare synlige og usynlige samfunnsstrukturer og dermed bevise sammenhengen mellom ulike manifestasjoner av negative kvinnesyn. Noen av eksemplene er drøye og skaper en slags sjokk-effekt, men har like fullt virkning hos leseren: Man kan ikke lese denne boken og fremdeles være overbevist om at hendelsene er anekdoter og at kvinner opplever disse langt oftere enn menn ved tilfeldigheter. Solnit er overbevisende, faktaorientert og troverdig. Derfor vil jeg gjerne at hun forklarer meg ting ved senere anledninger.